Siljeholmen
ble benyttet av svenske soldater som leirplass sommeren 1814, dette
skriver arkeologen Erling Johansen i sin bok ”Mot Fredrikstad! 1814” fra
1966.
Kort
fortalt er historien at Danmark-Norge var på den tapende parts side i
Napolionskrigene og etter Napoleons nederlag inngikk kongene av Sverige
og Danmark-Norge en avtale i Kiel
14 januar 1814 som skulle overgi kongeriket Norge til kongeunion med
Sverige. Som vi alle vet var ikke dette ønsket i Norge og vi fikk vår
grunnlov 17 mai 1814 og valgte den danske prins Christian Fredrik til
konge samme dag.
Svenskene
var fast bestemt på å sette makt bak kravet om kongeunion med Sverige
og i juli 1814 samlet de 10 orlogsfartøyer ute ved Koster og ca. 65
kanonskonnerter/kanonsjalupper
og en rekke andre båter med ca. 4500 soldater i farvannene utenfor
Strømstad. Til sammenligning hadde nordmennene 287 soldater på Kirkøy
og de østre øyer og disponerte ca. 40 kanonsjalupper/kanonjoller i
Hærfølrenna, Gravningsund, Skjærhalden og tilstøtende
områder.
Etter
en dags utsettelse på grunn av vindstille besluttet svenskene å angripe
den 27 juli 1814. Dette kom ikke overraskende på den norske besetningen
som på ”et godt Kanonskud” avstand
kunne se det blinke i svenskenes våpen. Kommandørkaptein Fasting hadde
imidlertid besluttet, etter kongens ordre, samme natt å evakuere den
norske kanonbåtflotiljen for ikke å ofre denne. Klokken 23 var alt
klart, og den lange rekken av skip satte straks nordover
Skjærhaldenfjorden for å gå på østsiden av Kirkøy i ly av nattemørket.
Rett før soloppgang 27 juli kunne den svenske utkikken på fjellet
Vagnaren observere at de norske båtene var borte fra sine tidligere
posisjoner og befant seg nå på vei mot Singlefjorden
med ¾ knops fart.
Svenskene
tok opp forfølgelsen og sendte også båter opp Løperen i et forsøk på å
avskjære nordmennene. Fort gikk det imidlertid ikke, man måtte ro fordi
det fortsatt var vindstille.
Tre norske fartøyer, proviantbriggen og to eskorterende kanonsjalupper
ble hengende langt etter de andre norske båtene som var kommet til
Slevik og på vei i sikkerhet til den andre siden av Oslofjorden. Ved 12
tiden var en svensk ”barkasse” i ferd med å innhente
den norske proviantbriggen ved Ramsøy og denne ble derfor stukket i
brann av det norske mannskapet. Svenskene oppga forfølgelsen ved
Arisholmene og vendte tilbake til Puttesundet sør for Kjøkøya, og hit
kom også de andre avdelingene. Hovedstyrken (40 kanonsjalupper)
ble dog senere på dagen dirigert til Damholmene nord for Kirkeøya og
gikk i stilling der.
Erling Johansen skriver videre i sin bok:
Selve Kjøkøya, som bare var besatt av norske vaktposter, ble erobret
ved et raskt lite infanteriangrep, og også de nærmeste holmene sør og
vest for Puttesundet tok svenskene i besittelse. På Siljeholmen finnes
det ennå flere spor etter noen primitive hytter
av jord og stein som sannsynligvis skriver seg fra dette og andre
svenske besøk i 1814. Svenskene var nemlig vant til å kampere i dens
slags selvbygde hytter.
Cøster
(Fredrik Cøster 17-årig fenrik og senere skald)
beretter at landgange på Kjøkøya skjedde ved en grund ”stenig” strand
hvorfra en soldatgruppe rykket ”berget uppføre” mens en annen ”drog sig
kring vestra stranden af øn”. Det viser at langangstroppene er gått fra
borde i Ekebukt på øyas sørøstside eller
ved Putten lengst i sør. Nordmennene forsøkte å stanse dem med en
”liflig jægareeld” som imidlertid ikke voldte annen skade enn at noen av
svemskene måtte til forbinding. Men de norske vaktstyrkene ble snart
drevet tilbake, de rakk ikke engang å stikke fyr
på den optiske signalstasjonen før de dro over Kjøkøysundet.
Nordmennene fortsatte riktignok skytingen fra Kråkerøy-siden, men etter
Cøsters utsagnble de straks skremt bort av en svensk kanonsjalupp som
hadde lagt seg i le ”bakom en stor sten” og fyrte løs
på stranden med ”drufhagl” (kanonskudd som bestående av druestore
blykuler).
Erling Johansen mener at den svenske kanonsjalupp lå bak Håholmen eller
Bukkholmen. Kråkerøy ble besatt etter noen dager og Fredrikstad
kapitulerte 4 august 1814. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14 august
undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges
trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig
Storting og lagt makten i dets hender.
Les mere fra Erling Johansen sin bok ”Mot Fredrikstad! 1814” i Fredrikstad Museums årbok MindreAlv, 1814 spesialutgave.